Jeg er ikke så sikker på om jeg synes denne tiden er så morsom jeg da. All den uvissheten om hva som skjer videre… Det må da være noe humoristisk ment fra universet, men jeg finner det ikke noe morsomt, bare veldig spennende…
Ja, Det å ha ny start med alt som er, er jammen meg tidskrevende. Jeg sitter her og tenker at jeg gleder meg til å komme i enda bedre rutine. Jeg trenger å sette meg inn så mye at jeg lurer på om jeg virkelig var små sprø for å ha satt i gang så mye forskjellig prosjekter på nett.
At navnet mitt skal bli mer synlig på nett er vel kanskje det som er store oppgaven akkurat nå.
Jeg sitter og lurer på om jeg skal satse på utlandet. Jeg er veldig glad i Norge og alt som følger med, men jeg vurderer om jeg skal leie ut her en stund, jeg tenkte før neste vinter trenger jeg å bestemme meg.
Utenom det, så har siste uken nå blitt bare snudd opp og ned på hodet, det har kommet mengder med snø, toppen av det så ble det rar start på uken.
Jeg har blitt sittende igjen med følelser som jeg trengte å jobbe med. Jeg ble usikker på det meste egentlig, om alt, jeg kjente at den rømme til Mexico følelsen kom for fult.
Jeg kan ikke rømme, det er ikke så gale heller at jeg trenger å rømme. Jeg er takknemlig at jeg alt jeg trenger og vel så det. Jeg trenger bare å ha tillit nok til alt jeg har gjort til nå er det en grunn til. Jeg har aldri til nå våget å rope å si.. HEYY you, I’m gonna change The World eller ikke helt slikt da… men ja ;p
Usikkerhet lenge leve, og nå når jeg først har sagt det så høyt og til så mange, likevel har tvilen kommet inni mellom.
Jeg har lest mye om forskjellige folk som er der ute, dem var jo også alle full av tvil. Det sies jo om en ting ikke skremmer deg så er det ikke ment for deg. Jeg må si jeg har vært så skremt at jeg ikke har ønsket å komme meg ut av dyna mi. Men jeg har stått på da.
Så jeg har prioritert å sitte med disse følelsene da. Alt sammen inkludert de private følelsene..
Det med tvil om jobb er jo greit, det er nytt og ukjent. Jeg kjenner allerede jeg trenger å jobbe med å ikke miste helt meg selv. Jeg har lyst å beholde min ekthet. Jeg ønsker å være den jeg er, samtidig å utvikle seg å komme seg ut i denne verden. Ja for si det så, det har vært litt av en uke.
De private følelsene ja, hva skal jeg si der, akkurat nå kjenner jeg meg rolig der. Jeg har akseptert nå at ting er som det er. Jeg har ikke engang tid til ikke fruktbare private relasjoner/følelser nå. Dessuten følelser som er destruktiv og lite oppløftende ønsker jeg helst å ordne opp i som voksne folk, enn å sitte og lure WTF…
Akkurat nå og framover trenger jeg god energi som flyter lett og gir meg vinger til å nå de målene jeg har satt meg.
Jeg trenger å kjenne at jeg kan ha tillit til meg selv, ha troa på meg selv. Kjenner meg selvsikker og glad. Der jeg føler meg velkommen, og verdsatt og god nok som jeg er.
Jeg er veldig forståelsesfull, raus og snill.. men når en har vært så i alle år, så gjør det noe med en.
En lærer seg å være alt det der en plass der en føler det er gjensidig, og det har blitt lettere for meg, å snu meg å gå når en har gitt alt og ser at det er ikke blir noe bedre forandring. Jeg ser jo nå at jeg har det faktisk mye bedre alene.
Ikke at jeg har vært så lenge alene. Men det føles godt å kunne bare ta hensyn til seg selv og sine behov. Men ja jeg savner noen å kose med, noen som kan gi meg skikkelig gode bamse klemmer…
Jaja Jeg trenger egentlig noen positive mennesker rundt meg som ønsker meg godt.
Men så akkurat nå så er det nesten ingen som kommer seg hit pga snøen, så det hjelper lite å være selskapssyk.. haha ;p
Jeg må likevel nevne dette er første vinteren noen gang jeg føler meg så bra som jeg gjør tross alt som har skjedd rundt meg, føler meg fysisk, psykisk, mentalt og spirituelt sterkere enn noen gang før på denne tiden av året. Det er jo kjempe bra ting, så jeg tror jeg tar heller med meg det enn alt annet som ligger på lur og venter.
Jeg har bare stolt på bilder som har dukket opp selv, jeg har ikke gått inn for å se framtiden. Det er rart med det hvor mye av framtiden og fortiden kan forandre seg av valgene vi tar nå i dag. Så derfor har jeg ikke engang orket å gå inn for å se hva som skjer. Det som skjer det skjer.
Jeg får bare henge med og håpe at universet har ryggen min. For det trengs veldig.
Ja også har jeg elsket meg selv i øst og vest. Jeg har virkelig stått på til å sette pris på meg selv nok engang. Jeg takker så ydmykt og meget for forelskelse følelsene jeg har kjent tidligere.
Det jeg har lært av NLP er å ta fram følelser. Det har hjulpet meg veldig å kjenne på god forelskelse følelser. Jeg har likevel kommet fram til etter 4 uker med den følelsen, at det er egentlig kjærlighet jeg er. Alle er.
Jeg trenger ikke å være forelsket i meg selv, jeg er kjærligheten jeg trenger.
Selvom det ga en skikkelig deilig start boost å kjenne på den deilige forelskelse følelsen, må jeg ærlig innrømme.
Til neste gang … 🙂
Azadeh Aslanzadeh Azari