Hva som gjør at vi kan bli så opptatt av støy og små detaljer? Altså hva som gjør at vi mennesker ikke alle, men vi har alle vært der i livet. Der vi har så mye fokus på uviktige ting, også glemmer vi helt det store bildet.
At hvor små vi egentlig er i dette universet.
Men samtidig store nok til å forandre MYE bare hvis vi vil. Hvis vi tar vekk blikket fra grådighet, hevn, sjalusi, fra egoisme og kanskje ikke engang så dramatisk. Kanskje bare ta fokuset vekk i fra telefonen, fra hodet sitt. Og dermed oppdage akkurat her og nå. Hva er det som gjør at her og nå er perfekt og bra slik som det er.
Selvom livet har gjort sitt og jeg har havnet selv ned på kne, så jeg vet at det er fysisk nesten umulig noen ganger å finne akkurat det å føle livet er bra slik som det er.
Men det finnes en god hensikt bak enhver formål, sies det. Så hva som gjør at jeg skal klare, akkurat her nå og være takknemlig for det jeg er og har.
Jeg merker selv når jeg er takknemlig, og har endelig igjen blitt oppmerksom på Her og Nå.
Hvor godt jeg har det med meg selv, jeg kjenner indre ro, jeg kjenner glede over bare å være til og se det vakre rundt meg. Jeg ser det positivet i folk rundt meg. Jeg ser det positivet i meg selv. Jeg er mer energisk. Jeg er lykkeligere. Jeg har mer å gi til meg selv og andre. Jeg føler at det gir meg en utrolig herlig indre ro. En ro jeg ikke vil bytte ut mot noe i verden.
Men så skjer livet da sånn inni mellom slik som livet er, og mitt fokus flytter seg helt i hodet eller på ting som foregår rundt meg og tar så mye mer plass enn jeg ønsker å gi. Jeg kjenner indre uro, jeg kjenner mistillit. Jeg kjenner meg energisk på bunn. Generelt jeg har det ikke helt bra.
Men så finne balansegang mellom å være takknemlig, glad og være tilstede her og nå og samtidig leve livet i press av omverden. Der vi blant annet skal være mest mulig opplyst, på kortest mulig tid om ting som ikke betyr verdens noe ting.
Ja, det er nå ikke rart at en kan miste pusten inni mellom.
Finne balansegang av å være seg selv uten å være helt selvutslettende. Bare få lov å være til. Men så er jo livet uansett livet. Det hadde kanskje blitt kjedelig uten noe form for utfordring. Men det å kunne ta med seg denne roen. Denne indre troen. Uansett hvor livet bringer deg. Der har jeg ønske om å være. Bare å kunne være meg selv. Uten å føle at jeg trenger å “imponere” noen. Men heller være god nok som jeg er.
Jeg studerer veldig mye meg selv. Og mennesker rundt meg. Jeg liker å forstå hvorfor mennesker reagerer som dem gjør, hva som ligger bak deres reaksjonsmønster. Hvorfor vi mennesker oppfører oss slik som vi gjør. Hva som gjør at noen kan vi like godt mens andre klarer vi oss helst uten. Og så klart hvorfor skal så mange være så lik hverandre.
Det jeg har kommet til er jeg er glad i mennesker som er ekte. Som viser sitt sanne seg. Som viser sin sårbarhet. Sitt styrke. Hele seg. Jeg trives bedre i selskap med mennesker som er glad i seg selv. Mennesker som vil mitt beste og jeg deres. Mennesker som viser tillit og takknemlighet. Mennesker som er selvreflekterende. Mennesker som vet at dem har ansvar for sitt liv og sin egen lykke. Mennesker som er åpne og ærlige. Ja, denne lista kan bli lang, så jeg skal ikke skrive alt opp.
Men ingen likevel er perfekt. Selvom de samme gode snille som er der, inkludert meg selv. Vi har sider av oss som ikke alle synes det er like sjarmerende. Kanskje mødrene våres vil synes det er fortsatt søtt. Men det er ikke sikkert andre synes det er like søtt. Men det betyr nå ikke at vi skal starte en 3 verdens krig for vi ikke aksepterer hverandre for det vi er.
Jeg har vist mye på hjerte og hodet og hadde egentlig bestemt meg for å ikke sitte foran dataen i vinterferien. Men så ligger halve familien og sover alt allerede. Så da kan jeg bare like godt bruke tiden min på å filosofere fornuftig. Så dette ble nå noe tankespinneri. Jeg ble ikke selv ferdig tenkt, kjenner jeg. Så jeg får tenke mer på dette til neste gang.. 😉
#Azi-Tenkeren
